"To see the world in a grain of sand,
And heaven in a wildflower,
Hold infinity in the palm of your hand,
And eternity in an hour"

William Blake

"Life is not measured by the number of breaths you take,but by the number of moments who take your breath away"

torsdag 9. juni 2011

Å være hjemmeværende..

Det jeg tror er utfordringen for mange hjemmeværende,nybakte mammaer er å få dagen til å være noe mer enn bleieskift og mating. De første ukene,kanskje også månedene, blir naturlig nok veldig preget av utfordringen "hvordan lage rutiner på ting". Alt er så nytt og for noen veldig skremmende og nervøst. Man må sette sine egne behov fullstendig til side for å ta vare på et annet menneske som uten din hjelp ville vært helt hjelpesløst.Det lureste,tror jeg,er å begynne tidlig i svangerskapet å tenke at man må legge om tankesettet sitt til "jeg tar det som det kommer". Noen av oss er sånne som liker å ha en plan for dagen, og blir rastløse av å ikke vite hva man skal. Men hvis du så tidlig som mulig forbereder deg på at ingenting går etter planen,så tror jeg man har kommet langt på det punktet :)
Når man begynner å bli vant med å ha en liten en som bestemmer og man har lært seg hvilke lyder som betyr hva,samtidig som joggedressen er tilstrekkelig full av gulp og håret er så fett at man ikke tør å vise seg for andre enn babyen, så kan man begynne å tenke på å gå i dusjen. Når pappapermen er over og du er alene med babyen før første gang er det ganske skummelt å gå i dusjen,skal jeg si deg. Selv om nurket sover aldri så søtt er det rart hvor farlig det er å reise seg for å gå inn på et helt annet rom og stille seg under rennende vann,for så å stå å tenke ut hvilke katastrofer som kan skje de tre minuttene du er der inne. Ja,for den første dusjen når babyen ligger uten tilsyn går dritfort!
Jeg husker at jeg måtte ringe til lillesøsteren,som hadde verdens herligste sønn på halvannet år når min lille kom til verden,for å spørre om jeg kunne gå i kjelleren med vasketøyet mens hun sov.. "Er det trygt å gå ifra henne?". Idag ville jeg jo ikke vurdert å lure på det,engang,men de første dagene var det litt skummelt og skulle la henne bare ligge der uten tilsyn :) Det må sies at i dette tilfellet lå lykkepilla faststroppet i en babygynge,uten mulighet for å bevege seg noe særlig,og hun var jo altfor liten til å greie og lee seg så mye som en centimeter,så hvorfor det var farlig å gå fra henne i ca et halvt minutt,det vet jeg ikke.(den gikk rimelig fort,den kjellerturen der..) Men,det er rart med det,man mister evnen til å se nøkternt på sånne ting,fordi man er så redd for å gjøre noe feil.

Selvfølgelig er ikke Baby-tiden lik for alle,noen sliter fælt med fødselsdepresjon og angst etter at babyen har kommet til verden. Her er det VIKTIG å be om hjelp! det er ikke på noen måte et nederlag og be om hjelp når man har det vanskelig etter en fødsel. Det er mange fler enn du tror som har det som deg,og det finnes utrolig mye god hjelp å få.

Etter hvert blir man vant med å ha baby,dagene går fortere. Sakte, men sikkert finner man ut hvilke behov barnet har,man klarer å flette sine egne behov inn i det hele og vips!så har det gått 6 måneder og man begynner egentlig å bli litt lei hele hjemmegåinga. Det er her de utfordringene som egentlig ikke dreier seg om babyen begynner. Når er det greit å begynne å føle at det hadde vært skikkelig deilig med en dag uten ungen? noen blir angrepet av dårlig samvittighet fordi de ikke vil være sammen med nurket,mens andre plasserer babyen hos pappaen eller barnevakt og bare nyter dagen alene. For meg var det det å få være litt ALENE som ble viktig. Tusle rundt i butikker noen få timer ALENE. Kanskje ta en kaffe et sted ALENE. kunne gå ut av bilen uten å måtte pakke ut vogn,stelleveske,ungen,pledd,dyner osv.. og så da når man kommer hjem igjen: O`Lykke! Du har jo SAVNET lykkepilla! det skal nemlig ikke så mye til. ihvertfall ikke for meg. bare et par timer vekk fra ungen,så blir resten av uka så mye bedre. Og da regner jeg med nurket også får et bedre utbytte av mamma.
Jeg fant også ut at hobbyer er viktig å ha,så jeg begynte med oppussing av huset,scrappet takkekort etter dåpen,fant frem malesakene mine igjen,planla sying av gardiner og sengeteppe og lager babybok til nurket. inneblandt alt dette skal det lages middag,vaskes tøy,ryddes,handles og gås tur med hunden. Pluss at jeg og pappaen skal ha vår tid sammen også(Og dette er VIKTIG!)... Men,Ja,jeg overdrev! livredd for å begynne å kjede meg fant jeg på altfor mye å drive med,så nå har jeg ryddet noen ting til side og gjør en ting av gangen.

En annen ting som kan være viktig er å få pappaen til å ta noen av byrdene. Bleieskift er ikke farlig og han kan godt ha babyen på brystet og ligge på sofaen en times tid,mens du gjør andre ting. "jammen,det går så mye fortere å bytte bleie når du gjør det" er gjengangeren her.. :) Da kan det hende at pappa må tvinges til bleiebytte,så går det fortere etterhvert når han gjør det og:)
Etter noen uker har de fleste mammaer lært hva som er viktig å ha i stelleveska når man går ut,hva som er viktig når babyen bader eller hvordan man enklest skal kunne bytte bleier i f.eks. bilen når man er på tur. Dette må også pappa lære. Det er ikke innebygget informasjon som er forbeholdt mammaer. Vi måtte lære oss det,og det kan pappaene og. noen ting kan man skylde på morsinstinktet,men det meste må læres ved prøving og feiling,og det er ingenting i veien for at pappa kan lære det og. I begynnelsen er man kanskje litt "ego" og vil stelle babyen selv,sånn at alt blir "riktig",men for all del,la pappa få slippe til etterhvert. Det kan hende han da har blitt vant til at mamma tar det,så det kan bli en liten kamp,men sett han i sving. Han kan bade babyen og ta på natttøy,og så kan mamma mate og legge. En annen gang gjør dere motsatt. Han vil føle at han har bidratt og du vil føle at du har fått litt hjelp.

Det er klart det finnes unntak,hvor pappa er den som steller mest,og all ære til dere,men i de fleste småbarnshjem er det mamma som tar den største delen.Naturlig nok,siden vi som oftest går hjemme lengst.

Jobben som småbarnsforeldre er tidkrevende, skremmende, stressende, frustrerende, lykkelig, ekstatisk, sentimental, morsom og kjempe,kjempe koselig! Ta vare på den tiden de er små,ta masse bilder,vær flink å skrive ned ting og nyt tiden. Plutselig skal de i barnehage og du skal tilbake i jobb,og da kommer det helt nye hverdags-utfordringer. Men,det er et helt annet innlegg som jeg kanskje går løs på når lykkepilla vår har blitt så stor at det er et tema for oss :)


Stine Mari

søndag 6. februar 2011

Å pusse opp...





Oppussing er helt klart for folk med en egen form for disiplin. Det å se for seg hvordan det skal se ut,plukke ut farger,møbler og dekor kan hvemsomhelst med litt sans for rom og interiør gjøre. Det å komme igang krever heller ikke spesielt mye. Men,å gjøre seg FERDIG... Da snakker vi plutselig om noe helt annet!
I mitt tilfelle er den største utfordringen at det ikke går fort nok. Når jeg begynner å male vil jeg helst være ferdig samme dagen og når det ikke lar seg gjøre forsvinner "piffen" litt.. Jeg skal innrøme at "kom arbeidslyst å treng deg på,her skal du motstand finne" definitivt gjelder meg..
Å male lister,for eksempel-->forferdelig pirkete. Jeg er generelt ikke redd for litt pirk,men når det er oppe i høyden og jeg må opp på stige(grøss og gru) for å få det ferdig,så blir det lett utsatt.. planen var,forrige mandag, og komme skikkelig igang igjen,men jammen ble det utsatt til denne Mandagen,du. forhåpentligvis blir det ikke utsatt til neste igjen..  Gang-prosjektet mitt frister så mye mer,nemlig. Det er et rom som er mye mer synlig og det skal ikke så mye til for å få det fint og flott,så det gleder jeg meg skikkelig til å komme igang med :)


Deretter skal barnerommet til pers! der er det heller ikke så mye som skal til. Litt maling til vegg og vindu,litt veggdekor,hyller,knagger,en kommode og barnesenga. (vet ikke helt om jeg er klar for at Lykkeliten skal flytte ut fra rommet til mamma enda,men noen sa en gang at " det er bedre å hoppe enn å krype"... hm..)


Jeg ser liksom for meg at siden hun er så liten enda bryr hun seg filla om hvordan jeg innreder,så da blir det lyst,pent,litt gammelt og koselig. frem til hun blir eldre og må ha et leke-venlig rom... 
Den største utfordringen der inne er (og,dette vet jeg vi ikke er alene om); hvor gjør vi av all driten som er lagret der inne..? vi har ryddet rommet flere ganger,men trenger likevel minst to rom til for å få orden på alt. Dette er,naturlig nok, også en del av oppussings-prosjektet jeg ikke kan fordra. omplassering av ting som egentlig ikke er til noenting,men likevel ting vi ikke kan kaste eller gi bort..


Når jeg leser igjennom dette,er det jo soleklart hvor feilen ligger! Jeg egner meg jo ikke til oppussing! det er innredning jeg liker! plukke ut møbler,plassering,fargevalg,dekorering..det er jo det jeg virkelig koser meg med. Men,for å komme dit, må det males,så det er vel bare å ta et skikkelig godt tak i nakken på seg selv og komme igang!


Jeg tar "før" og "etter" bilder av alle rom,men som du sikkert har fått med deg,kan det ta tid før "etter" bildene kommer... :)


Send litt gode arbeidslyst-vibber min vei,så skal jeg prøve å bruke de fornuftig :)


Stine Mari

søndag 30. januar 2011

Blogging..

Ja,så har man laget seg en blogg da...
Tanken var å dele litt av meg og mitt og mine erfaringer om-og interesse for hjem,interiør,livet som mamma, og mine små hobbyer,men når jeg nå liksom skal til å dele litt, da står det helt stille.. merkelig hvordan man kan ha en hel masse idèer til å begynne med,men når man skal komme igang..nei,da blir det mørkt.
Skikkelig,ordentlig mørkt,liksom..
Har øyeblikkelig litt mer sympati for forfattere med skrivesperre. Imponert over deres selvdisiplin nå.
.................... <--- tenkepause. 
Ta det og skrive dagbok for eksempel. for de fleste av oss er det noe vi gjør i tenårene. gjerne fordi vi er sure på mamma,KJEMPEFORELSKA, fordi verden er sååå urettferdig fordi vi ikke fikk penger til ny veske denne uka og, eller fordi vi er så lykkelige som vi aldri har vært før,og helt sikkert ikke kommer til å bli igjen..Der skriver man kun for seg selv. (det vil si,hvis man er så uheldig å legge fra seg dagboken sin på benken utenfor badet,så må man nesten regne med at far i huset tar den med seg som lesestoff på do,og ikke oppdager før han er halvveis inn i en pubertetshjerne hva det er han leser..Ganske traumatisk for en 13 år gammel jente,kan jeg godt fortelle!godt at denne jenta heller ikke dengang var særlig god til å skrive)
Uansett,å skrive dagbok for noen er å betro seg til seg selv,når man blogger må man tenke godt igjennom hvem som skal lese.

"en blogger skal være eksentrisk, lunefull, kreativ, sarkastisk, uforutsigbar, morsom - og bloggen kan inneholde særdeles innsiktsfulle observasjoner om et spesielt tema, påpeker Steve Outing, amerikansk journalist og mediekommentator"

Jaha... det stiller jo omtrent ikke krav til den som skal skrive... 
Særdeles insiktsfulle observasjoner om et spesielt tema.. ja,det kan jeg nesten garantere at det vil bli heller lite av her,hvis ikke det skulle dukke opp uante talenter hos en hjemmegående mamma sånn plutselig da,men likevel,jeg vil nok helt sikkert skrive om daglidagse ting (som seg hør og bør for en førstegangsblogger) og muligens ytre min mening om enkelte ting,så hvis dette er noe man syns er interessant,er det bare å klikke innom fra tid til annen.
Jeg (regner med jeg vil..) sette stor pris på innlegg og kommentarer,så slå deg løs! 

Så, Velkommen til nok en blogg som kom igang fordi en hjemmegående mamma trengte noe å bruke tida si på :)

 Stine Mari